Det er ikke bare slåss og skrik som skaper lidelse i voldelige relasjoner. Det er kontroll og isolasjon – de skjulte våpnene som holder voldsutsatte fanget, ikke bare i hjemmet, men i hele livet. Ifølge NAV er det ikke sjelden at voldsutøvere systematisk skjærer løpene ut av arbeidslivet for den voldsutsatte: de forbyr telefonbruk, truer venner, forhindrer deltakelse i arbeidsrettet opplæring, og når den voldsutsatte ikke møter opp til tiltak, stopper NAV økonomiske støtter – og skaper en felle av økonomisk avhengighet. Det er ikke bare vold. Det er økonomisk makt. Og det er staten som, uansett intensjon, ofte forsterker den.
Hvordan NAV uformelt blir en del av voldsmønsteret
"Jeg kunne ikke komme til møtet fordi han tok telefonen min. Og da slo de fra meg støtten. Jeg måtte be ham om penger for å kjøre barnet til lege." – Dette er ikke en unik historie. Ifølge NAVs egne veiledninger fra 2023–2024 er det en kjent utfordring at brukere som er voldsutsatte ofte ikke møter opp til arbeidsrettet oppfølging. Men i stedet for å tilpasse tiltakene, stopper NAV ofte ytelsene. Det er ikke en feil i systemet – det er en funksjon. Veilederne har ikke ressurser til å utforske bakgrunnen, og reglene er ikke designet for å håndtere kontroll som en form for vold. Resultatet? Kvinner (og noen menn) forblir økonomisk avhengige av de som misbruker dem. Og når økonomien er kontrollert, er frihet en drøm.90 milliarder i kostnader – men ingen helhetlig plan
Det er ikke bare individuelle lidelser. Altinget.no rapporterte i 2022 at vold i nære relasjoner koster samfunnet nesten 90 milliarder kroner årlig. Men de voldsutsatte – hovedsakelig kvinner – bærer den største delen av denne kostnaden: tap av inntekt, psykisk helse, barnevernssaker, sykefravær, og ikke minst, rettslige prosesser. Det er en skjult krise. Og den blir verre i de første ukene etter at en kvinne forlater et krisesenter. Da er hun mest sårbar – og da er kommunenes handlingsplaner ofte tomme. Riksrevisjonen har dokumentert at mange planer ikke har konkrete tiltak, ikke er forankret hos ansvarlige, og ikke følges opp. Det er som å gi en nødbruker et kart uten veier.
En av fem blir voldtektsutsatt – og ingen hjelper
Regjeringens egne dokumenter fra 2024 – NOU 2024:4, "Voldtekt – et uløst samfunnsproblem" – viser at én av fem jenter og kvinner i Norge blir utsatt for én eller flere voldtekter i løpet av livet. Færre enn 15 % anmeldes. Av dem som gjør det, ender svært få med domfellelse. Hvorfor? Fordi det ikke finnes døgnåpne akutte helsetilbud for barn som har opplevd voldtekt. Fordi det rettsmedisinske tilbudet er mangelfullt. Fordi psykologer i spesialisthelsetjenesten avviser ofre fordi de ikke har "tilstrekkelig dokumentasjon" – som om traume kan dokumenteres med en skrivemaskin.
Menn som ofre? En stillhet som koster liv
Det er ingen statistikk. Ingen rapporter. Ingen veiledninger. NAPHA har mer enn 20 artikler fra 2025 om psykisk helse – om overvekt, om ungdom, om arbeiderpartiet – men ingen som tar opp mannlige voldsutsatte. Ikke én. Ikke en enkelt linje. Og likevel vet vi at menn blir voldsutsatte. At de blir truet med å miste barna hvis de snakker. At de blir latterliggjort når de søker hjelp. At de blir tvunget til å stå alene – fordi samfunnet ikke tror det kan skje. Og det er farlig. For alle involverte. Når en mann ikke kan si at han er redd, blir volden ikke bare mer brutal – den blir mer dødelig. Og ingen ser det.
Hva må skje? Tre trinn til en ny tilnærming
Det er ikke nok å kalle det et samfunnsproblem. Det må løses. Og det må skje nå.
- NAV må endre reglene: Økonomisk støtte må ikke stoppes fordi en voldsutsatt ikke møter opp – den må tilpasses. Veilederne må ha spesialkompetanse i vold i nære relasjoner, ikke bare en veilederbok.
- Kommunene må ha konkrete, ressursbundne handlingsplaner: Ikke papir. Ikke møter. Men med folk som ringer hver dag, som hjelper til med transport, som sikrer barnas trygghet under samvær.
- Statens helsetjenester må inkludere menn: Det er ikke bare kvinner som blir voldtektsutsatte. Det er menn. Og de trenger akutte, ikke-dømende, ikke-gjennomgående helsetjenester – akkurat som kvinner.
Hvordan kan du hjelpe?
Det er ikke bare statens ansvar. Det er vårt. Når du hører en kollega si: "Hun må bare ta ansvar," – så spør: Hva hvis hun ikke kan? Når du ser en mann som ser ut som han ikke sover – spør ikke "hva er galt med ham?" – spør: "Hva har skjedd?"
Frequently Asked Questions
Hvorfor stopper NAV økonomisk støtte når voldsutsatte ikke møter opp til tiltak?
NAV har en regel som kobler økonomisk støtte til deltakelse i arbeidsrettet oppfølging. Men når voldsutsatte ikke kan møte opp fordi voldsutøveren har kontrollert deres mobil, transport eller psykiske tilstand, blir regelen en felle. Det skaper økonomisk avhengighet – og holder dem fanget. Veilederne har ikke ressurser til å utforske bakgrunnen, og systemet er ikke designet for å forstå kontroll som vold.
Hvorfor er det så lite hjelp for menn som er voldsutsatte?
Det finnes ingen offisielle statistikker, veiledninger eller tiltak rettet mot mannlige voldsutsatte i Norge. NAPHA og andre offentlige aktører fokuserer eksklusivt på kvinner. Dette skaper en stillhet som gjør menn mindre sannsynlige til å søke hjelp – og når de gjør det, blir de ofte avvist eller latterliggjort. Resultatet? Menn forblir isolert, og volden blir mer dødelig – for dem selv og for barna de forsøker å beskytte.
Hvorfor blir så få voldtekter anmeldt?
Færre enn 15 % av voldtekter anmeldes i Norge, ifølge NOU 2024:4. Årsakene er mange: frykt for ikke å bli trodd, traume som gjør det umulig å snakke, manglende akutte helsetilbud, og et rettssystem som ofte belaster ofret med bevisbyrden. Mange blir avvist i spesialisthelsetjenesten fordi de ikke har "nok dokumentasjon" – selv om de nettopp har blitt voldtektsutsatte.
Hva skjer med barna når en mor forlater en voldelig partner?
Barna blir ofte brukt som verktøy for kontroll. Kvinner rapporterer at barnefedre nekter å kjøpe barnestoler, slik at mor må kjøre til ham med barnet – og bli utsatt for vold igjen. Samvær kan bli en skjult form for vold. Barnevernet fokuserer ofte på foreldres rett til samvær, ikke barnets trygghet. Det er et system som ikke ser at barn også er ofre – og at deres psykiske helse er i fare.
Hvordan kan kommunene forbedre hjelpen til voldsutsatte?
Kommunene må ha ressurser og ansvarlige som følger opp hver enkelt person – ikke bare skriver planer. Det betyr faste kontaktpersoner, gratis transport, hjelp med bolig, og sikkerhet under samvær. Handlingsplaner må være levende – ikke papir. Og de må inkludere barnets perspektiv. Riksrevisjonen har sagt det tydelig: det er ikke tilstrekkelig å ha en plan – det må følges opp.
Er det noe som endrer seg i Norge nå?
Det er tegn på bevissthet – NOU 2024:4 er en tydelig kritikk av systemet. Men det er ingen lovforslag, ingen budsjettøkninger, ingen nye ressurser. Det er ord – ikke handling. Samfunnet snakker om vold i nære relasjoner, men ikke om hvordan vi bryter de økonomiske, sosiale og psykologiske fellingene som holder ofrene fanget. Og så lenge det er slik, vil volden fortsette – skjult, systematisk, og dødelig.
